Standarmetodebanker

Begrepet standardmetodebanker kommer opp i forbindelse med nye regler for kapitalkrav. Dette er banker som selger lån og sparing etter en "nasjonal standard" i motsetning til de største forretningsbankene og sparebankene som fungerer som IRB-banker.

Nærmere forklart. Et lite utdrag av et høringsnotat fra regjeringen, kan forklare nærmere hva som er forskjellen på en standardbank og en IRB-bank.

I korte trekk får omleggingen dersom den blir vedtatt en konsekvens at lokale banker (standardbankene) må sette av like store beløp i reserve som de låner ut til lokalt næringsliv. Så hvis en lokal utbygger velger å bygge en boligblokk til 300 millioner kroner, må banken sette av hele 600 millioner (300 i lån og 300 i sikkerhet).

De lokale sparebankene og andre banker med standardmetode (standardmetodebanker) vil derimot ikke nyte godt av lettelsene ved at Basel-I gulvet fjernes. De får likevel det samme økte kravet til systemrisikobuffer på 1,5%. For disse bankene blir resultatet i sum en klar innskjerpelse. De foreslåtte endringene er dermed konkurransevridende, til fordel for de store IRB-bankene.

For standardmetodebankene er økningen i systemrisikobufferen klart større enn effekten av SMB-rabatten. Dette øker kapitalbindingen på eksisterende utlånsportefølje med den konsekvens at utlånskapasiteten til bankene reduseres. Regelendringen betyr at netto kapitalkrav øker, hvilket vil redusere utlånskapasiteten til næringslivet med 15 til 17 milliarder kroner eller med over 64 milliarder kroner til boliglån1 . Hvor mye den enkelte standardmetodebank vil få i netto kapitalskjerpelse som følge av Finansdepartementets forslag, vil variere avhengig av størrelsen på og sammensetning av bedriftsmarkedsporteføljen. Banker uten utlån til bedriftsmarkedet (BM) eller med liten BM-andel kommer svært dårlig ut. Disse bankene får ingen eller liten glede av SMB-rabatten. Paradokset er at en regelendring som begrunnes med behovet for å øke stabiliteten i finansmarkedet, vil gjøre konkurransesituasjonen vanskeligere for de lokale sparebankene som tar lav risiko og som er sterkest forankret i norske lokalsamfunn. Samtidig er dette de bankene med minst fotavtrykk og således representerer den laveste systemrisikoen. Det er grunn til å minne om at flere av de store utenlandske aktørene under finanskrisen i 2008 trakk seg tilbake fra flere regionmarkeder. Nasjonale, regionale og lokale banker måtte dekke opp finansieringsbehovet.

Referanse: Regjeringen