Internbasert rating metode (IRB-metode)

Med IRB-system menes de modeller, arbeids- og beslutningsprosesser, kontrollmekanismer, IT-systemer og interne retningslinjer som er knyttet til klassifisering og kvantifisering av kredittrisiko mv. Bruk av IRB-metode vil kunne gi fordeler i form av bedre risikostyring og kontroll, men kravene som stilles for å kunne benytte en IRB-metode for å fastsette kapitalkrav for kredittrisiko er omfattende, og etablering av de nødvendige rutiner mv. kan være kostnadskrevende for institusjoner som i dag ikke benytter interne risikostyringsmetoder.

Institusjonen skal, når den benytter IRB-metode, beregne forventet tap på et engasjement ut fra følgende tre risikoparametre:

1. Sannsynligheten for at debitor vil misligholde sine forpliktelser, angitt i prosent, innenfor en tidsperiode på ett år. (Probability of default – PD)
2. Størrelsen av engasjementet ved mislighold, angitt som et beløp. (Exposure at default – EAD)
3. Størrelsen av tapet ved mislighold, angitt i prosent av EAD. (Loss given default – LGD)

Kapitalkravet kan beregnes etter grunnleggende eller avansert IRB-metode. Begrepene grunnleggende og avansert IRB kommer fra Baselkomiteen, men benyttes ikke i direktivene. I Norge vil vi imidlertid benytte begrepene grunnleggende og avansert IRB-metode.

Etter den grunnleggende IRB-metoden skal institusjonene estimere sannsynligheten for mislighold (PD). De øvrige risikoparameterne fastsettes av tilsynsmyndighetene. Etter den avanserte IRB-metoden, og for massemarkedsengasjementer, kan institusjonen få tillatelse fra tilsynsmyndigheten til selv å estimere alle de tre risikoparameterne nevnt over. Løpetiden på engasjementene skal også tas hensyn til som en risikofaktor i den avanserte metoden, og skal inngå eksplisitt ved beregningen av kapitalkravet. For massemarkedsengasjementer skilles det ikke mellom grunnleggende og avansert IRB-metode.

Ved bruk av IRB-metode stilles det i direktivet krav til informasjonen som skal benyttes.