Finansleksikonet bruker cookies for å forbedre nettstedet. Finn ut mer her!


 
                   

Betalingsmidler

 

Kontanter, disponible bank- og postgiroinnskudd, kortsiktige verdipapirer.

 

Nærmere forklart.

Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 14 er norske sedler og mynter tvungne betalingsmidler i Norge. Betaleren har som utgangspunkt rett til å betale med kontanter, og mottakeren kan kreve betaling med kontanter. Hensiktsmessigheten av kontant oppgjør kan imidlertid variere. I praksis skjer derfor oppgjør av pengeforpliktelser svært ofte, og i stadig økende grad, på andre måter enn ved kontant betaling. På den ene side kan betaleren ha et behov for å kunne velge en betalingsmåte som for ham eller henne fremstår som praktisk og betryggende, og som ikke medfører unødvendige kostnader. På den annen side kan betalingsmottakeren ha et begrunnet ønske om å kanalisere betalinger inn i bestemte former for å oppnå effektive og kostnadsbesparende betalingsløsninger. Disse hensynene er søkt avveid gjennom reglene i finansavtaleloven § 38 om oppgjørsmåten for pengeforpliktelser, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 48.

Etter § 38 første ledd kan betaling normalt skje ved overføring av penger til mottakerens konto, med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om betaling i kontanter. Etter annet ledd kan mottakeren av betalingen gi nærmere anvisning om betalingsmåten, med mindre den betalingsmåten det gis anvisning på vil medføre vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Videre har en forbruker etter tredje ledd alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.

Finansavtaleloven § 38 kan ikke fravikes ved avtale til skade for en for en forbruker, jf. § 2 første ledd. Retten for en forbruker til å betale med kontanter er etter lovens ordlyd absolutt, men begrenset til å gjelde oppgjør «hos betalingsmottakeren». Det oppstår gjerne spørsmål om hvor langt retten til kontant betaling strekker seg når man er utenfor situasjonen med varesalg over disk, for eksempel når en tjeneste ytes en rekke ulike steder og forbrukeren ønsker å betale med kontanter på stedet der tjenesten ytes. Når det gjelder dette spørsmålet, viser vi til at oppgjørsstedet «hos betalingsmottakeren» er forstått ganske snevert som forretningsstedet til betalingsmottakeren der fordringen knytter seg til mottakerens forretningsvirksomhet. Se Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 106, der det vises til gjeldsbrevloven § 3. Dersom kravet ikke er knyttet til betalingsmottakerens forretningsvirksomhet, er «hos betalingsmottakeren» forstått som på betalingsmottakerens bosted, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 106.

Referanse: Regjeringen