Finansleksikonet bruker cookies for å forbedre nettstedet. Finn ut mer her!


 
 
 

Stagflasjon
 

Stagflasjon er en økonomisk situasjon hvor inflasjon (prisstigning) inntreffer samtidig med at den generelle økonomien får en tilbakegang, eller trekker seg sammen.

Stagflasjon blir i media ofte forvekslet med resesjon, men er ikke det samme.

Begrepet stagflasjon ble først introdusert i Storbrittannia i 1965, og har ved flere anledninger blitt brukt for å forklare den vanskelige situasjonen som spesielt gruvebyer i Wales og Nord-Øst England opplevde på 70- og 80-tallet. Første gang vi brukte begrepet i Norge, var under oljekrisen i 1973.

Dersom prisene stiger (inflasjon), samtidig som arbeidsledigheten stiger kraftig får en stagflasjon. Dette gjør forbrukerne, som ofte er arbeidsledige, permanent ute av stand til å delta i utviklingen av økonomien. De har ikke råd til å kjøpe varer og tjenester som blir stadig dyrere. Ei heller har de muligheter til å spare penger da de er uten arbeid og bruker sine knappe ressurser på å overleve.

Denne negative spiralen fører til enda sterkere stagflasjon og skremmer vekk potensielle investorer som kan snu utviklingen til det positive. I en slik situasjon er det eneste kjente virkemiddelet statlige investeringer. Staten går aktivt inn og skaper arbeidsplasser og ny infrastruktur med lokal arbeidskraft for å gjøre området mer attraktivt for private investorer. Men i områder hvor stagflasjonen har satt sitt faste grep, vil disse investeringene måtte gå over flere tiår.

I Norge i moderne tid har vi ved flere anledninger opplevd stagfalsjon i mindre bygder og byer (f.eks. Narvik på -90 tallet). I det siste tilfellet gikk staten inn og opprettet VINN (Veiledningsinstituttet i Nord-Norge), samt at de bidrog til langvarige statlige investeringer for å bringe byen ut av stagflasjon.