Finansleksikonet bruker cookies for å forbedre nettstedet. Finn ut mer her!


 
 
 

Stabilitetsavgift
 

Ikke innført i Norge ennå.

Etter (finanskrise)utvalgets syn bør norske finansinstitusjoner ilegges en stabilitetsavgift basert på institusjonenes gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd, og som reflekterer eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert som følge av sannsynligheten for statlig inngripen (implisitt statsgaranti). Utvalget tilrår at norske myndigheter utreder om og i tilfelle hvordan en slik stabilitetsavgift kan gjennomføres i Norge. En slik utredning bør inneholde en vurdering av om en eventuell stabilitetsavgift bør differensieres ut fra institusjonenes størrelse og løpetiden på institusjonenes finansiering, slik som det f.eks. legges opp til henholdsvis i Tyskland og Storbritannia.

Det sentrale ved en avgift som nevnt ovenfor er at den – hvis den er godt utformet og riktig dimensjonert, kan rette opp en markedssvikt, fremme finansiell stabilitet, og bidra til å finansiere statlig inngripen. Spørsmålet om inntektene fra avgiften bør legges inn i et eget fond eller gå rett i statskassen, er langt på vei et separat spørsmål. Fondsoppbygging kan lede til lite hensiktsmessig forvaltning av samfunnets samlede ressurser, og skape forventninger om at midlene er øremerket støtte til finansinstitusjoner i krise. Dersom det skapes inntrykk av at midlene er øremerket for dette formål, kan inntrykket av en implisitt statsgaranti forsterkes, særlig dersom fondet er stort. På den annen side kan fondet forsterke inntrykket av at det er en øvre grense for hvor mye midler som står til rådighet i en krisesituasjon, og at utgiftene i forbindelse med krisetiltak finansieres av de avgiftspliktige, og ikke av skattebetalerne. I Sverige er det etablert et såkalt stabilitetsfond bygget opp av en stabilitetsavgift ilagt finansinstitusjoner, mens inntektene fra avgiften i Storbritannia går direkte inn på statsbudsjettet.