Finansleksikonet bruker cookies for å forbedre nettstedet. Finn ut mer her!


 
 
 

Markedsinvestorprinsippet i EØS avtalen
 

Det såkalte markedsinvestorprinsippet (the market investor principle) kommer til anvendelse der det offentlige tilfører midler til foretak. Prinsippet brukes for å avgjøre om tilførselen i slike tilfeller innebærer en lovlig investering eller en tildeling av offentlig støtte.

Analysemetoden som ligger til grunn for markedsinvestorprinsippet ble opprinnelig utformet av Kommisjonen. EF-domstolen ga etter hvert tilslutning til prinsippet i sine avgjørelser. Prinsippet har senere blitt utviklet av EF-domstolen, Førsteinstansretten og Kommisjonen i en rekke avgjørelser.

Markedsinvestorprinsippet innebærer at det må foretas en analyse av om investeringer foretatt av det offentlige er gjort på markedsmessige vilkår eller ikke. Dersom det offentlige har tilført midler til en virksomhet på vilkår som ikke ville vært akseptable for en privat investor som handler under normale markedsøkonomiske vilkår, vil det være tale om støtte. Sagt på en annen måte stiller statsstøttereglene krav om at enhver overføring av midler fra det offentlige til et foretak skal være markedskonform.

ESAs retningslinjer for statsstøtte beskriver de konkrete vurderingene som må foretas for å avgjøre om støtten er lovlig. Reglene om dette finnes bla. i kapittelet om offentlige myndigheters eierandeler (del 6 under punktet ”Public authorities’ holdings”) og kapittelet om offentlige foretak (del 6 under punktet ”Application of state aid provisions to public enterprises in the manufacturing sector”). Analysen som skal foretas etter markedsinvestorprinsippet (markedsinvestortesten), skal for det første identifisere hvilke hensyn som er relevante ut fra en privat investors synsvinkel. Spørsmålet blir hvilke av de hensyn som det offentlige skal ivareta det er tillatt å tillegge vekt når et foretak tilføres midler. Utgangspunktet når det offentlige investerer i foretak som driver virksomhet på markedet, er at det må være utsikter til markedsmessig avkastning på kapitalen.

Statsstøttereglene begrenser dermed offentlige myndigheters mulighet til å foreta en investering for å fremme mål som ikke er av økonomisk art, f.eks. sosiale eller regionale mål. Markedsinvestortesten skal for det andre, på bakgrunn av tillatte markedsøkonomiske hensyn, avgjøre om den konkrete transaksjon er markedskonform. Spørsmålet blir om en privat investor av sammenlignbar størrelse, ville ha overført tilsvarende midler til et foretak i tilsvarende situasjon

Statsstøttereglene begrenser dermed offentlige myndigheters mulighet til å foreta en investering for å fremme mål som ikke er av økonomisk art, f.eks. sosiale eller regionale mål. Markedsinvestortesten skal for det andre, på bakgrunn av tillatte markedsøkonomiske hensyn, avgjøre om den konkrete transaksjon er markedskonform. Spørsmålet blir om en privat investor av sammenlignbar størrelse, ville ha overført tilsvarende midler til et foretak i tilsvarende situasjon. Det er ikke tilstrekkelig å påvise at investeringen ikke vil være tapsbringende.

Markedsinvestorprinsippet åpner imidlertid for et investorskjønn. I følge retningslinjene skal ESA ikke la eget skjønn tre i stedet for den offentlige investorens vurdering. Dersom det ikke er utsikter til en markedsmessig avkastning verken på kort eller lang sikt, vil tilførselen av midler fra det offentlige normalt måtte anses som støtte. Staten gir dermed avkall på den inntjeningen en privat investor ville forvente av en tilsvarende investering. Tidspunktet for vurderingen av om en transaksjon er markedskonform etter markedsinvestorprinsippet, er investeringstidspunktet. Det er ikke avgjørende om avkastningen i ettertid viser seg å bli for lav. Dersom det offentlige foretok en forsvarlig analyse i tråd med markedsinvestorprinsippet på investeringstidspunktet, vil investeringen således ikke støte an mot statsstøttereglene.

EØS-avtalens regler om statsstøtte - hvilket rom gir EØS-avtalen for statsstøtte til Hurtigruten?

Forslaget til Lena Jensen (SV) går ut på at staten burde gå inn med en rettet emisjon (kapitalforhøyelse) i Hurtigruten ASA på 800 millioner kroner. Dette vil i følge Jensen gi staten en eierandel på 60 prosent. Forslaget er blitt møtt med kritikk, bla. fordi Hurtigruten kun var verdsatt til rundt 550 millioner kroner på børsen da forslaget ble fremsatt. Forslaget er basert på en aksjekurs på 20 kroner, men Hurtigruteaksjen i virkeligheten lå på rundt 3, 50 kroner på dette tidspunktet. Jensens forslag innebærer altså at staten skulle kjøpe aksjer til overpris. En slik disposisjon er ikke i tråd med markedsprinsippet, og vil anses som statsstøtte etter EØS art. 61 (1). Dersom kjøpet av aksjene skjer på markedsmessige vilkår, er EØS-avtalen imidlertid ikke til hinder for at staten går inn som aksjonær i Hurtigruten. Det kan nevnes at Narvik kommune er en av Hurtigrutens 20 største eiere per 23. april 2009 med en eierandel på 0,33 prosent av aksjene.139 Det er imidlertid usikkert om forslaget om offentlig eierskap vil få gjennomslag. I følge et utspill i media fra statssekretær i Samferdselsdepartementet Erik Lahnstein, er det ikke aktuelt for staten å gå inn på eiersiden i Hurtigruten.

 

Kilde: Kristin Wangsbro , Masteroppgave UiT, 2009