Er kommunen eid av innbyggerne, eller bare bor de der?
 
Ønsker du å motbevise denne artikkelen, er du hjertelig velkommen til å skrive til oss - post@finansleksikon.no

 

Bilde: Kommunal rapport

 

Selvsagt er det et kommunalt ansvar å tilby kommunale lovpålagte tjenester. Det er derfor vi betaler skatt. Og vi trenger kommunen til å regulere hvordan arealet vi som samfunn har et felles forvalteransvar for.

Men med utgangspunkt i at næringsvirksomhet eller fremming av slik virksomhet ikke er en lovpålagt oppgave, tar Finansleksikonet til orde for en helt ny tankegang.

Se for deg en liten kommune med i overkant av 3 500 innbyggere. Torget eller handlsplassen er i forfall, på grunn av at handelen i stor grad har flyttet seg til et større sentra utenfor kommunegrensen. Igjen står store ledige lokaler fra den tiden nasjonale kjeder syntes det var en god idé å etablere seg der.

Lokalbefolkningen har fortsatt klokketro på at et apotek eller sågar Vinmonopolet vil være redningen for at nye spennende butikker skal etablere seg, men uten et fungerende handelssentrum vil selv den mest optimistiske måtte innse at dette ikke er veien å gå.

Poenget er at det er innbyggerne som eier kommunen. Administrasjonen og politikerne skal i første omgang behandle og vedta strategier for å levere lovpålagte tjenester til kommunens innbyggere.

Hva så om hver husholdning, som i dette tenkte tilfellet utgjør 1 800 husholdninger, sparte 2 500 i et lokalt fond i en periode.

På ett år vil det utgjøre kroner 30 000 per husholdning. Men for lokalsamfunnet ville denne sparingen innbringe 30 000 x 1 800 = 54 000 000. Dette er mer enn staten overførte til et samlet Nord-Norge for næringsutvikling i 2017.

Med femtifire millioner, ville lokalsamfunnet kunne kjøpe opp og utvikle sitt eget sentrum og slik kunne skape sine egne lokale butikker. Overskuddet fra den lokale handelen ville så bli kanalisert tilbake til egne innbyggere i form av avkastning på sparingen.

I et tenkt tilfelle vil et gjennomsnittlig husholdnings-budsjett for to voksne og to barn ligge på 6 190 kroner. Lokalt vil dette utgjøre 6 190 x 1 800, som blir svimlende 11 142 000 per måned.

Prinsippet er at all avkastning på sparing kommer fra at noen bruker penger på det en investerer sparepengene i. Så hvorfor spare i et fond, hvor investeringen skjer andre plasser enn der en selv bruker brorparten av inntekten sin.

Hvis innbyggerne eier sitt eget handelssentrum, og de tjener god avkastning på å handle hos seg selv, hva er da i veien for at nettopp denne modellen kanskje kan lykkes.

Og hvor positivt vil det ikke være å kunne markedsføre sin egen bolig med at den faktisk eier en del av hele handelssentrumet? Da blir det ikke bare en helt ordinær bolig, men et utvidet investeringsobjekt for de som ønsker å flytte til bygda.